Kreft

Grunnet min sporadiske skribling i denne bloggen er jeg rimelig sikker på at det ikke er noen bekjente som fremdeles snoker i den.
Føler da at det blir litt mer "intimt" å skrive her enn på facebook, hvor jeg har hundreogtrygve venner samt ca hundre som jeg ikke er helt sikker på hvem er.

Nåja, deler av familien og en del venner er fremdeles ikke klar over at jeg ble diagnotisert med testikkelkreft tidligere denne måneden.
Dette er fordi jeg føler at hver en og enkelte som før vite dette bør også få det presisert at det for min del er heller ufarlig. Jeg kommer ikke til å dø. Det ble oppdaget tidlig, av meg selvsagt, som googlet "hard testikkel" en sen kveld, og da det ble bekreftet så gikk det ikke lange tiden før jeg ble operert.

Natt til torsdag 29 april fant jeg en klump.
Var hos fastlegen i Bergen på fredagen. 
Urologen i Stavanger på mandagen.
Tirsdagen gikk til sædbanken i Haugesund og nok en ultralyd, 
Onsdag ble en testikkel operert ut.
Torsdag fikk jeg perm fra sykehuset.
Fredag ST-Scan 
Lørdag blodprøver
Mandag skrevet ut.

Jeg fikk faktisk med meg hele operasjonen, siden det var lokalbedøvelse og lampen over underlivet reflekterte alt sammen. Jeg kunne se dem kutte av den høyre testikkelen min, ta vevsprøver av min venstre, at de sydde inni meg og alt sammen.

Fremdeles går jeg som en gammel mann, sakte og sammenkroket. Jeg bruker noen nettingtruser fra sykehuset, samt små puter for å "arrangere" sakene der nede sånn at de ikke klasker mellom lårene mens jeg går. For nå, med deilige sting på pungen gjør jo denslags vondt. Jeg har ikke hatt en orgasme siden den tirsdagen sist uke hvor jeg runket i en kopp ute på sykehuset i Haugesund, og jeg kan ikke huske å ha hatt en ereksjon siden da.
Jeg har heller ikke lov til å ha sex før om rundt 3 uker.
Jeg får også vondt i ny og ne fra såret som er mellom navlen og penis, hvor de da dro ut og fjernet min høyre testikkel fra, og de eneste smertestillende jeg har er paracet. Jeg har også delvis mistet følelsen i øvre del av høyre lår siden de "gravset borti en nerve", men de oppdaget det heldigvis før de kuttet over den så jeg skal ha full følelse igjen om noen uker/måneder.

Min deilige høyre testikkel er erstattet med en silikonprotese.

Men men, jeg overlever nå. Prognosen var at det er 99 prosent sjanse for at jeg blir kreftfri bare ved å fjerne testikkel, så jeg trenger forhåpentligvis ikke verken stråling eller cellegift.
Må uansett til Haukeland for "etterbehandling" om kort tid, uten at jeg helt forstår hvorfor.

Ikke piss i øllen min.

Her sitter jeg på en mandag, drikker øl, spiller Modern Warfare 2 og hører på Rap Das Armas (den der pararpapapapapapa sangen) på youtube, og nede i kommentarfeltet leser jeg følgende:

"Hi, 

We are the generation which will see Jesus Christ's second coming. You might want to get saved before it's too late my brothers and sisters

Romans 6:23 For the wages of sin is death; but the gift of God is eternal life through Jesus Christ our Lord.

Watch the series on youtube "The Final Countdown" by pastor Billy Crone, it's a good start. Make the choice on your eternal destination today please.

Google "Jesus is savior how to be SAVED"

Take care of yourself & your loved ones"

Makan til provoserende vrøvl.
Det hadde kanskje ikke ødelagt humøret mitt hvis jeg ikke hadde lest skvipet innimellom alle de gangene sonys online fjaseopplegg falt sammen og utraderte alle mine deilige mord.

Eneste jeg kan trøste meg med er at øllet mitt i det minste ikke er lunken.

Begynner jeg å bli gammel?

For da jeg så dette så kjente jeg at jeg ble rasende!



MSN, og dermed Microsoft, makter å bruke et overbrukt akronym i en setning!
Det ser så fordømt trist ut.
De kunne like gjerne skrevet "OMG! Gjør deg klar til å lolle! Denne funksjonen er fylt med 2k lulz!"

Oppdatering

Har ikke skrevet noe her siden september.
Det er ikke det at jeg plutselig har fått en akutt mangel av testosteron og maskulinitet, men heller det faktum at livet mitt gikk i stå. Jeg var i en dead end jobb, klarte ikke å få studiene til å fungere og levde generelt for helgene. 
Så da en god venn fikk en jobb i Stavanger så hoppet jeg på. Ikke på samme jobb selvsagt, men jeg ble med på flyttelasset til Stavanger hvorpå jeg aldri hadde vært tidligere, til tross for at det bare er 4-5 timer unna Bergen.

Her har jeg en deltidsjobb som går ut på det meste jeg gjorde før, bare via nettet. Jeg har også prøvd å gjennoppta studiene, men viljen har så langt vært ikke-eksisterende på det punktet. Det kan ha noe med å gjøre at matte og fysikk er like festlig som å knipse på egne testikler. Dessuten så er dette studier man kan gjøre på nettet, med andre ord i stuen hvor det også står en playstation. Valgets kval, Modern Warfare eller bevegelseslikninger ved konstant akselerasjon?

Prøver også å få til en til deltidsjobb som nattevakt på et hotell. Har sendt inn søknad og hatt et heller utradisjonelt jobbintervju med min potensielle fremtidige sjef på en nattklubb hvor vi begge hva bra bedugget.

Har aldri hatt så mye fylleangst før.


I andre nyheter så lurer jeg på om jeg skulle blitt homofil. Det eneste som stopper meg er at pulserende peniser skremmer meg.
Hvorfor skulle jeg blitt homofil?
Jo, mannfolk er lettere å begripe. Det er enkle dyr som liker øl og grillet kjøtt, gi dem en ps3 kontroll og en klem og de vil sitte fornøyd i en sofa inntil noen slår av strømmen.

Følelsesmessig har jeg vært på en berg og dalbane en stund og nå føler jeg meg bare sliten og liten.
Som en dverg på et treningsstudio.



LITEN!

Big superstar!

Da jeg og mine venner vandret rundt i lugubre "hurra-meg-rundt" strøk i Thailand så fikk vi høre mye rart. Vi var der i sommer, noe som er lavsesong, og det var derfor mer tilbud enn etterspørsel. Dette resulterte videre til at jentene var virkelig høylydte for å få oppmerksomme og de skrek mye rart da vi, 5 herrer, ruslet brisen forbi.

"Hey sexy man, where you go?" var en gjenganger, selvsagt.
"You got the face of an actor!" fikk samtlige av følge høre.
"I miss you" forstod jeg aldri helt.

Men, selv om de fleste tilropene var ganske så generiske og standard så var det en som stakk seg ut.
"You look like thai superstar!"
Det var bare jeg som fikk høre det og jeg fikk høre det fra ganske mange jubeljenter. Til slutt så måtte jeg spørre en av barjentene hva de egentlig snakket om.
"You look like Hugo, big thai superstar!"
Er det en god ting?


Så, med det friskt i minne dro jeg inn på det store internettet da jeg kom hjem for å se hva det egentlig var snakk om.
Først og fremst, "Hugo" heter egentlig Chulachak Chakrabongse men bruker tydeligvis Hugo som artistnavn i vesten, sånn at vi skal klare å uttale det.
Jeg fant en film han har vært med i, en grøsser kalt 999-9999 fra 2002. Og det tok usle 2 uker å laste greiene ned.
Men jaggu...

Jeg ser faen meg ut som ham.
hugo2






Skrikende stillhet

Det er mye jeg har lyst til å skrive, fortelle, forklare, utdype. Mye som jeg har lyst til å si, skrike, rope ut fra toppen av et fjell. Jeg har, som enhvert kompleks, barsk (for ikke å glemme ydmyk som faen) og verdensvant individ, veldig mange tanker i hodet og følelser i magen og hjertet.
Men jeg har ikke alltid rett publikum.

Meninger som hadde knyttet meg nærmere noen, kunne samtidig fått andre til å ta avstand fra meg.
Noen sannheter er best forbeholdt en liten gruppe.
Enkelte emner egner seg best for tomannshånd.

Det er igjen saker og ting om meg selv som det hadde vært befriende å dele, men jeg kjenner at jeg ikke tør å skrive det. Jeg tenkte at det hadde vært ekstremt mandig med en overskrift som hadde røpet en stor hemmelighet, som går stikk i strid med dagens populærkulturelle tankegang.
Men alle de gangene jeg begynte å skrive på det kjente jeg noe.
At jeg ikke hadde det i meg.
Jeg lagret det ikke engang som utkast.

Jeg er ikke hvem jeg skulle ønske jeg var..
Eller faktisk, hvem jeg TRODDE jeg var.

Jeg har blitt redd for hva folk, selv ukjente mennesker, syntes om meg.


Det er mye som står uskrevet, mye som er usagt, mye som river i meg og får meg til å tvile på det meste.



Og det ender bare opp med å bli tomme ord som egentlig ikke sier noe.

28.mai.2009

faen.

Lifligt Maal, deilig Barm, fagert Haar

Jeg vandret rundt i Amsterdam forleden, brisen og alene.

Noen folk forstår ikke helt hvorfor jeg gjorde det. Kan en konsert være så viktig? Hvem er Cunninlynguists? Osv.
Jeg dro, alene, midt i uken for å se CunninLynguists herje på scenen i Amsterdam. De lager, etter min ydmyke mening(som faen meg er gull verdt), den beste hiphopen i dette tiåret. Og ja, det var vel verdt turen.

Uansett, jeg vandret rundt alene og brisen. Det var ikke sent, nei, det var faktisk rundt i 3 tiden på ettermiddagen, men jeg hadde allerede hatt god tid til å hive i meg opptil flere Heinenken og Amstel. Er man på "ferie" så er man på "ferie".

Nuvel.
Jeg loffet der over kanal etter kanal da jeg så en frisørsalong. "Sgu jeg ikk trimme den her manke" for gjennom hodet mitt, på dansk og jeg holdt meg fra å utbryte "rejer" i en spontan lykke, da "rejer" er mitt favoritt danske ord.
Dansker er fine folk.
Amsterdam minner litt om København, bare med litt mer prostitusjon og narkotikum, så dette er fullstendig logisk.

Hvor var jeg?

Jo.
Jeg klippet meg.
Så meget:
dsc00103


Jeg gikk derfor fra å være
dsc0287


Til å bli

dsc00106


Det føles... rart
men fremdeles litt fint.
Litt som den småkvalme følelsen man får når man er veldig glad i en person.
Jeg er kjempeglad i meg selv.
og noen andre.
<3


ZOMG lawl GID <3 TTYL!!!1

Mandig festival

The Teller har utfordret blandt annet meg (gu kor spesiell eg føler meg) til å beskrive en ønskefestival og som den skitne lille utfordringstøsen jeg er så hopper jeg på.

Min festival skulle hatt et tema, noe så mandig som "Musikk som gir deg en klem". Altså, lun og fin musikk som viser deg at verden er vakker og livet like frisk og nydelig som galt skrevende over et speil.

Grégoire begynner lett og ledig med Toi + moi for å lette opp stemningen og får det til å høres veldig pent ut, selv om jeg ikke begriper fransk. Hvis folk liker hva de hører så skal han få lov til å rive i gang Rue des étoiles også bare for å tilfredstille de frankofile i publikummet.
Så skal kristenrock få lov til å sprelle litt på scenen, selv om arrangøren (meg) er en hedensk ateist med egen harddisk for hardporno.
Jon Foreman skal få lov til å framføre In my arms, med sin myke dog mandige stemme, sånn at publikummet virkelig skal få over seg følelsen av savn.

Man må jo være litt sårbar under en slik festival hvis man skal virkelig henfalle seg til kjensler og følelser. Som forøvrig er hysterisk mandig.
Like mandig som testikler på steroider.
Basta.

Påtide med hiphop.
Ikke hvilken som helst hiphop vel og merke, her blir det kvalitetssaker.
CunninLynguists okkuperer scenen sammen med tidligere medlem S.O.S samt labelbrødrene Tonedeff og Substantial. For ikke å glemme Substantial sin gode japanske venn Nujabes.
Nå skal det spilles, og Dj Kno snurrer i gang med ene fantastiske sangen etter den andre. De begynner lett og fredig med Missing Children, etterfulgt av Mic like a memory, K.K.K.Y og stort sett hele A piece of strange albummet.
Substantial hopper inn og kjører My favorite things og Eclipse.
Tonedeff viser at han er sjefen innenfor rappere som også synger og får lov til å framføre Gathered. Nujabes kommer umiddelbart inn og fikser With rainy eyes som en god overgang til siste låt.

CunninLynguists tar over igjen for å konstatere at de herjer når det kommer til stemningsfull fantastisk musikk og framfører en forelenget versjon av Georgia.
I ett tar de orginalen, samt remixen med Killer Mike og Khujo Goodie. De eier, sangen er lagd av 100% win.


Tro meg, dette hadde vært noe.

Mandig hår

Det er snakk om at jeg skal begynne med innbotaksering, men siden det innebærer at jeg da skal hjem til mennesker for å estimere deres eiendeler og tap så ble det i samme setning stilt spørsmål til håret mitt.
Folk er ofte skeptisk til langhårete, og barske, mannemenn, så for å kunne lære meg noe nytt og mest sannsynlig hevet lønnen min ganske så betydelig så må jeg muligens klippe meg.

Men jeg kjenner at denne tanken skremmer meg. Selv om jeg i det siste har grublet over å klippe meg så vil jeg det egentlig ikke.
Ikke ennå.

Ikke før Feil har fått mulighet til å lugge meg litt på en flørtende og sadistisk dominerende måte.

Eller kanskje jeg overdriver nå, at hårstilen som jeg har hatt i 5 år (siden russetiden i 04) burde være en lett ting å slipp på. Det er jo bare hår, er det ikke?


Nei, jeg vet ikke.

Min sjef snikfotograferte meg mens jeg førte inn innbetalinger.
kontorsjef

Hadde du slippet denne mannen inn i ditt hjem?
Les mer i arkivet » Mai 2010 » Februar 2010 » September 2009
hits